Hvorfor vi trener blodspor?
Ja, det kan en godt spørre
om. Men å gå spor er en flott aktivitet for hundene
og det gir i tillegg god mosjon for eierne.Så er det utrolig
spennende og ikke minst har det en nyttig funksjon. Det var nok
litt tilfeldig at vi kom i gang med sportrening i -93, men i og
med at det hører elg og rådyrkvote til gården,
tenkte vi hundene og kunne brukes i den forbindelse. I årenes
løp har flere av hundene vært med på elgjakta,
men så langt har de ikke blitt brukt til ettersøk.
Anya
Den første hunden vi begynte å trene spor med var Anya,
hun skjønte raskt hva som ble forventet, men etter hvert
som vanskelighetsgraden økte, ville hun selv bestemme lengde
og avslutning. Vi fikk mange råd om hvordan vi skulle få
dette til, bl.a. å sette henne på plass hvis hun ikke
ville gå lengre. Det prøvde vi en gang og makan til
fornærmet hund skulle en lete lenge etter. Det var tydeligvis
ikke løsningen for en toller!!!
Men vi fant heller aldri løsningen på hvordan vi skulle
få til en god sporhund av henne. Hun kunne gå svært
godt i lange strekninger for så å boikotte helt. Vi
gikk flere prøver med henne og da vi hadde fått en
3. premie gav vi oss.
Kazita
Da hadde vi og kommet godt i gang med Kazita, og fikk der jobbe
med en annen type hund. Hun hadde svært store utslag, og prøvde
hele tiden å ta korteste vei til sporslutt. Pga farten var
det og vanskelig å få med seg hva hun egentlig gjorde.
Inniblant var det nok å konsentrere seg om å holde på
lina. Var en så uheldig å miste den, var hun på
sporslutt før en fikk sukk for seg.
Så med den hunden fikk vi andre problemer, og de som sier
at alle hunder egner seg som sporhunder, kan ikke ha prøvd
mye i praksis. Det krever i alle fall mye arbeid og tålmodighet,
for det vil alltid finnes typer som Anya og Kazita. Og det finnes
hunder som overhodet ikke er interessert, det er enda verre.
Akkurat det var jo ikke problemet med Kazita, tvert imot boblet
det over av iver. Veien videre ble å legge utallige spor med
mengder av vinkler og av varierende lengde. Hun visste aldri hva
hun gikk til, og inniblant var vi opp på 1000 m på lengden.
Det ble og slutt på å legge egne spor, noe som hjalp
godt på samarbeidet mellom hund og fører. Etter hvert
begynte også premieringene å komme, og sommeren 1998
ble Kazita Norsk Viltsporchampion.
På samme tidspunkt var det en
som nevnte Sverige, og sporprøve der. I og med det norske
championatet, trengte hun kun en førstepremie for å
bli svensk viltsporchampion. Vi startet da med å legge spor
etter svensk modell. Der slepes skanken gjennom hele sporet, og
i tillegg er det skudd ca 50 m fra sporslutt. En annen ting som
er annerledes er at det i en 90 graders vinkel kun gås 15
meter ut, for så å returnere like ved sporet tilbake
til vinkelen, deretter legges det et avhopp, før det fortsettes
med blod. Akkurat dette er det mange hunder som har problemer med,
og første gang Kazita fikk prøve "tilbakegangen"
var forvirringen stor. Hun gikk helt ut og begynte å ringe
i avslutningen, før hun skjønte at hun måtte
tilbake.
Men etter å ha vært igjennom det en gang, hadde hun
det klart for seg. Hun kunne gå ut 1-2 meter, sjekke på
overværet hva det var, for så gå tilbake og fortsette
sporet. Skudd var helle ikke noe problem, tror mer hun lurte på
hvorfor hun måtte sitte og vente så nært sporslutt.
Da vi reiste til Uddevalla i september 1998, hadde vi avtalt at
dommeren skulle legge to spor for sikkerhets skyld, og problemer
hadde vi på første forsøket. Iveren holdt igjen
på å ta overhånd, og det var nære på
vi ikke gikk oss av på en skogsslette. Imidlertid fant vi
sporslutt, og resultatet ble 1.premie og Svensk viltsporchampionat,
men ingen HP pga for stor iver og for store utslag.
En time senere var vi i gang med neste spor, da hadde Kazita roet
seg litt ned og hadde ikke problemer i det hele tatt. Hun gikk til
ny 1.premie og denne gang med HP.
Det å gå spor med så kort mellomrom har vi aldri
gjort verken før eller senere. Ved et par anledninger har
vi gått dobbelprøve, men med dårlig erfaring
for Kazitas del. Hun har gått bra første dagen, mens
hun andre dag rett og slett har vært tom. Men akkurat det
varierer fra hund til hund, likeså kan det variere fra gang
til gang.
Zamantha
Når det gjelder Zamantha begynte vi så smått å
legge spor for henne høsten 2000. Men i og med at hun og
trenes på apportering, har det blitt litt fra og til med sportreningen.
Imidlertid viste hun svært gode takter fra første stund.
Hun går i et rolig tempo, er spornøye og har fin framdrift.
Hun har heller ikke særlige utslag, og er av den grunn lett
å lese. Og hun er en type hund som ikke gir seg. Selv om det
ikke har blitt så mye trening, går hun allerede døgngamle
spor til full lengde. Hun har så langt vært den enkleste
av hundene å trene opp, og det har vært få problemer.
De siste trenings-sporene viser at hun er prøveklar, og det
blir svært spennende å se hva det kan føre til.
Fortsettelse følger...
...og fortsettelsen ble bra den, etter å ha gått tre
sporprøver og fått tre førstepremier er Zamantha
blitt Norsk Viltsporchampion.
I tillegg til disse tre, har vi og trent en del spor både
med Karo, Janis og Picasso, uten at vi kom så langt at vi
gikk prøve med noen av de.
Dessuten har vi vært med på sportrening for en god del
andre tollere, i tillegg til andre retrievere. Det vi ser er til
dels store forskjeller, men det synes ikke som det rasemessig er
så store sprik. Vi har sett svært gode hunder både
av labrador, golden og flat i tillegg til tollere, men vi har og
sett det motsatte i de samme rasene. Det
kan kreves mye arbeid å få fram en god sporhund, og
selv om anleggene er til stede faller mange fra underveis.
Imidlertid er det en flott aktivitet å holde på med,
og en trenger ikke alltid å ha de høyeste målene.
Hundene synes det er like moro om de får litt hjelp eller
klarer jobben alene, men sporslutten skal de ha med seg.
Uansett målet, er det svært ofte veien fram som den
artigste og den mest givende.
Det er det mange som kan skrive under på.
Sporkurs høsten 2001
Etter mange års trening på blodspor, var vi nå
i høst med på et brukshundkurs for første gang.
Det var 8 ekvipasjer for hver instruktør og første
dagen gikk med til å legge og gå bruksspor.
Vi startet med å gå ut spor på ca 100 m, med en
vinkel og med en gjenstand i enden. I forbindelse med jakttreningen
hadde vi brukt ball som belønning for Zamantha, og med den
gjenstanden i sporslutt var det nok av motivasjon.
Den største forskjellen fra å gå blodspor var
at lina hele tiden skulle være helt stram, og at hunden omtrent
skulle dra oss gjennom sporet. Derfor ble det og mye: Pass på
lina. Det førte til litt frustrasjon i starten, Zamantha
satte seg rett ned og lurte tydeligvis på hva som skjedde.
Men etter litt tid prøvde hun å dra på, og da
det viste seg å være løsningen, gikk det greit
videre. Andre sporet ble en del lengre og med to vinkler, likeså
ble det lagt flere gjenstander i sporet, men det var heller ingen
problemer. Hun dro godt av gårde, markerte alle gjenstandene
og fant sporslutt uten problemer.
Da Zamantha nå skal starte på blodsporprøve,
har vi valgt å legge brukssportreningen på is for hennes
del, men for moro skyld har vi har gått endel spor med Kazita.
Hun trengte ikke mange meter for å skjønne hva det
dreide seg om, og tok helt av, som normalt.
|