Hvorfor vi trener jakt med våre hunder:
Da vi fikk vår første toller i 1992, var jaktmiljøet i vår retrieverklubb lokalt svært lite. Det var noen som jobbet med sine golden og labradorer, men mest aktivitet var det nok på spor.
Vi var så vidt borti fugl og apportering da vi hadde vår første labrador, men det var mest for gøy og han ble da heller aldri trent på det.
Det første jaktkurset gikk vi med Anya i 1993, da var hun 18 mnd, men det hele gav ingen mersmak. Som så mange tollere var hun spinngal etter å hente ting på vann, på land kunne det i grunnen være det samme. Da hun var 9 mnd hentet hun sin første fugl, da fant hun en død due i skogen. Det som ikke var så lurt av oss, var å kaste den tilbake i skogen og gå videre på tur. Hunden gikk 2 meter bak resten av turen og bjeffet og kjeftet, makan til dumme folk. Og det har vi jo skjønt i ettertid!!!
Etter hvert som årene gikk hentet Anya både dummier og fugl, men som den sta og egenrådige tolleren hun var, var det alltid på hennes premisser. Og det tok år før vi skjønte at hun hadde lurt oss alle trill rundt. Noen som kjenner seg igjen??
På et valpekurs her om dagen skulle de forskjellige retrieverrasene presenteres.
Når det gjaldt flatcoated retriever ble det bl.a. sagt at den er høyt oppe på stress og bør jakttrenes på en rolig måte, om golden at den kan være kresen på fugl og om labradoren at den kunne være svært selvstendig og ville ordne det meste selv.
Da var det enkelt å presentere tolleren, den kan være alt dette, men i tillegg er det en svært gløgg hund som og kan besitte skuespilleregenskaper av rang.
Når det gjelder stressmomentet kommer det særlig til uttrykk når et gjelder vannapportering.
Det vi ser går igjen er stor apporteringslyst, men det er når en ser hundene jobbe i vann eller i nærheten av vann, en virkelig ser hva som er deres rette element.
Tolleren er ingen enkel hund å jobbe med, men nettopp derfor er den så spennende og gir mange utfordringer underveis.
Nå er det flere som begynner å få en del erfaring med rasen og i tillegg begynner en del erfarne hundefolk å få øynene opp for dens potensiale.
Det har allerede ført til en god del bruksresultater, selv om det enda mangler mye når det gjelder jaktresultatene.
Tilbakemeldinger fra folk som har sine tollere med på praktisk jakt er og svært positive, men mulighetene til å få resultater på jaktprøver er i seg selv et problem.De prøvene som er tilgjengelig for tollerne her i landet, tar ikke hensyn til dens arbeidsområde i det hele tatt. Retrieverprøvene ble opprinnelig lagt opp med tanke på å få testet sitt avlsmateriale når det gjaldt de jaktlige egenskapene, men det er mange år siden det målet forsvant.
Det jobbes nå med å få til tollingjaktprøver hvor hunden både skal jobbe før og etter skuddet, hvor vannapporteringen har en sentral plass, hvor de blir dømt av dommere som vet hva tolleren kan være god for og ikke minst har en positiv holdning til rasen.
Dette blir utrolig viktig i årene framover.
Hvis vi ikke tar hensyn til tollerens opprinnelige bruksområde, kan vi lett komme i den situasjonen at vi avler ”snille” og pene hunder, men som heller ikke duger til stort mer.
Dette er ting som lett kan skje når en rase blir svært populær, det er det mange raser som smertelig har fått erfare.
Agressive hunder påstås det å kunne avles fram i løpet av fem generasjoner, mon tro om vi bare trenger fem generasjoner for å avle bort jaktegenskapene også???
Selv går vi ikke på praktisk jakt med våre hunder, men hundene blir trent, både med dummier og med fugl. De blir og trent på lydighet og en del på spor. Vi har ikke stilt på lydighetskonkurranser, men Mascot og Shanty ble stilt på Dansk Bruksprøve og ble godkjent der. På sporprøver har vi stilt en god del ganger, i tillegg har vi stilt på noen få dummyprøver.
Alt dette hjelper oss mye i det videre arbeidet med rasen. Når en jobber med hundene, får en et mye klarere bilde på både de positive og negative sidene.
Skal vi komme videre og ikke minst bevare jaktegenskapene på rasen, er det en nødvendighet å vite hvor en står.
Vårt avlsmål har hele tiden vært å avle dual purpose tollere, men det har ikke vært noen lett vei å gå.
Fra vi hadde første kullet i 1995 har vi testet valpene med vilt. Vi har og hatt den blandede fornøyelse å oppleve at to valper fra to forskjellige kull overhodet ikke viste interesse for vilt. De viste med hele seg hvor avskyelig det var. Men vi har og hatt den motsatte erfaringen, hvor valp etter valp spontant plukker opp viltet.
De første årene var det svært få som jobbet med hundene sine, og de som gjorde det fikk ikke de store resultatene. Det var mye prøving og feiling og ikke minst var det stor mangel på folk som kjente rasen og kunne gi råd. Men nå er det flere som er kommet godt i gang og da vil det og komme flere resultater etter hvert.
Så langt er det først og fremst Multi Ch. Lauvstuas Is Caac to Copper & Brass som har imponert. Copper ble verdens første jaktchampion blant tollerne, han har en mengde utstillingstitler og har også blitt Årets Tollarmester i Sverige 2 ganger.
Men også snart 3 år gamle Lauvstuas Snowline Zwinging Betty har kommet langt, hun har topp resultat på utstilling, er jaktpremiert og svensk viltsporchampion.
I tillegg må nevnes Lauvstuas Miss Ki-mi, hun har lite vilttrening, men Tollarspecialen i Malmø i 2005 viste til fulle hva som bor i den jenta. I tillegg har hun to cert i rundering, konkurrerer i klasse A spor og i elite på lydighet. Så er hun NUCH og SU(u)CH og godkjent redningshund.
Ki-mi viser til fulle hvor allsidig en toller kan være og at det mer går på vår egen begrensing enn på tollerens mulighet.
Så det å jobbe med sine hunder, om det er jakttrening, spor eller brukstrening, så hjelper det til å forstå og vite mer om hva som bor i de forskjellige hundene. Og ikke minst være en hjelp når det gjelder å finne de beste kombinasjonene i neste generasjon.
Så i tillegg til annet, jakttrener vi også våre hunder……
|