|
Opprinnelse:
Når det gjelder opprinnelsen for tolleren er det mange forskjellige
teorier, alt fra hollandske Decoy hunder (koiker) til parring mellom
flatlignende tispe og labradorlignende hann.
I den fantastiske boken om tollerne, skrevet av Alison Strang og
Gail MacMillan er det flere teorier beskrevet, og den ene kan være
like bra som den andre.
Innehaver av Harbourlights
kennel, nå avdøde Avery Nickerson sier og disse ord
om rasen:
"Some novise breeders
continue to write
Of a mystery as thick as a fog bank at night
What for? I don't know and I really don't care
But thank heaven I know that we've had our share"
Formål:
Nova Scotia er en halvøy på østkysten av Canada
og har verdens største tidevanns-forskjell på 12-17
meter. Tidevannsområdene kan strekke seg kilometervis utover
og er et svært populært beiteområde både
for gjess og ender, som i tillegg finnes i store mengder.
Nova Scotia var opprinnelig bosted for MicMac indianerne og på
1700 tallet kom de første franskmennene og bosatte seg på
øya. Både de og indianerne livnærte seg av fiske
og jakt på sjøfugl. Iflg. historien ble de opprinnelige
hundene brukt både til tolling og apportering.
Tollingen:
Når det gjelder selve tollingen er det noe som ligger så
godt befestet i hundene at det kommer av seg selv. Det er mange
historier også fra dagens hundehold, hvor tollereiere beretter
om lokking av ender. Det hundene gjør er at de løper,
hopper og leker langs vannkanten innenfor synsvidden for fuglene.
Av og til forsvinner de for så å dukke opp igjen. Jegeren
sitter i skjul og kaster pinner eller baller til hunden. Dette skjer
med den største selvfølgelighet, de lokker rett og
slett endene inn på skuddhold med sin livlige og lekende måte
å være på.
Når det gjelder apporteringen var hundetypen som ble brukt
ved havet en litt annen type, den ble blandet med innlandshunden
særlig pga sine apporteringsegenskaper. Men det førte
og til at tollerne selv i dag kan variere mye i type, størrelse
og pelsstruktur. Innlandshunden var en noe lettere type, hvor den
hvite haletippen var av stor viktighet pga tollingen.
Da rasen ble godkjent i 1945 av den Canadiske Kennel Klubben, var
det flere tollerentusiaster som var uenige både i størrelsangivelsene
og beskrivningen av de hvite markeringene. Jegerne på Nova
Scotia anså de hvite tegningene som svært viktige.
En komite som ble nedsatt i 1979 for revidering av standarden tok
hensyn til dette. Den nye standarden ble brukt da FCI godkjente
rasen i 1982.
Rasen i Norge:
De første tollerne kom til Norge fra Sverige i 1986, og det
første norske kullet ble født i 1988.
Det er en økende interesse for rasen og så langt viser
NKK's registreringer ca 1200 tollere, hvorav 182 ble registrert
i år 2000.
Det er et fåtall større oppdrettere som har holdt på
i en god del år, men den siste tiden har det kommet til en
god del nye, så også på oppdrettsiden er det en
økende tendens.
Her i landet selges de fleste tollerne som familiehunder, men i
og med at flere begynner å få kjenneskap til rasen er
det og en del som nå er i bruk både i Politiet, Tollvesenet
og i Forsvaret. Flere tollere er og viltsporchampioner og godkjent
som ettersøkshunder på skadet vilt. Imidlertid burde
flere tollere brukes mer aktivt og der har både oppdrettere
og raseklubben et stort arbeid foran seg. Hvis en ikke tar hensyn
til tollerens egenskaper som brukshund, vil vi miste en vesentlig
del av den flotte, arbeidssomme hunden.
Helhetsintrykk:
Tolleren er en middels stor, kraftfull, kompakt, velbalansert og
muskuløs hund.
Med ordet kompakt menes tett eller ordentlig satt sammen og kraftfull
må ikke tolkes til å bety jo større, jo bedre.
Tolleren skal være en tett og kraftfull retriever i forhold
til sin størrelse.
Det sies ingenting om forholdet lengde - høyde i nåværende
standard, men de fleste tollere er lett rektangulære.
Middels til kraftig benstamme med høy grad av bevegelighet,
våkenhet og besluttsomhet.
Mange tollere har et lett bedrøvet uttrykk inntil de begynner
å arbeide, da skifter deres utseende til intens konsentrasjon
og iver.
Under arbeide har hunden en hurtig og rusende arbeidsform med hodet
båret nesten rett ut i nivå med kroppen og med den kraftige
behengte halen i konstant bevegelse.
Temperament:
Tolleren er meget intelligent, det er og en arbeidsglad hund med
stor utholdenhet. Den kan være noe myk i temperamentet og
av den grunn ikke akseptere for "tøff" trening.
Det motsatte ser vi og en del, tollere med en stor grad av selvstendighet
og stahet, og som kan få eierne til å se "rødt".
Det er en svært spennende hund å jobbe med, men kan
og bli krevende, særlig for førstegangs hundeeiere.
Tollerne har lett for å kjede seg og vil kreve variasjon i
treningen. Etter å ha jobbet med tollere i en del år,
ser vi og hvor utrolig viktig det er å roe ned hundene, både
under arbeid og mellom arbeidsøktene. Men vi ser og at enkelte
hunder er vanskeligere å roe ned enn andre, og dette er ting
en må være klar over ved avl. Hunder som stresser seg
opp og hyler vil fungere dårlig i enhver situasjon.
Størrelse:
Ifølge standarden er idealhøyde på tispene 45
til 48 cm og på hannene fra 48 til 51 cm. Avvik på 2,5
cm over eller under idealhøyden er tillatt. Vekten skal stå
i forhold til benstamme og høyde.
Mange mener et såpass stort avvik fra idealhøyden er
noe drøyt og Alison Strangs eksakte tall er på 49,5
cm for hannene og 45 cm for tispene..
Tolleren er den minste av retrieverne, det skal den fortsette å
være, men den må heller ikke bli så liten at den
ikke kan gjøre jobben den er avlet fram for.
Farge og pels:
Tolleren skal ha en tykk, vannavstøtende dobbelpels av middels
lengde og mykhet med en bløtere, tett underull.
Fargen skal være varm kobber rød, ikke mørk
rød som en irsk setter.
Hvite tegninger er et varemerke for en toller, men er ikke essiensielt.
Standarden straffer ikke en hund for manglende hvitt, men gode hvite
markeringer kan være utslagsgivende for ellers kvalitetsmessig
like hunder.
Klikk her
for å komme til NKK's presentasjon av FCI's rasestandard som
pdf-fil.
For å laste ned Adobe Acrobat Reader (åpne .pdf-filer)
klikk her! 
|