|
Da vi fikk vår første
retriever i 1977 var ikke utstilling i våre tanker og selv
om Maico etter hvert ble en flott labrador hann, ble han aldri stilt.
Vi var innom noen utstilllinger for å se, men det ble med
det. I 1985 fikk vi andre labradoren i hus og første utstilling
både for han og oss ble Norsk Vinnerutstilling på Sjølyst
i 1986. Det ble en nokså spesiell opplevelse, Robin var blitt
veldig flink til å sitte og med utsiktene til å få
en godbit på toppen av det hele, satt han stort sett ringen
rundt. Noe som ofte skjer med uerfarne utstillere, hunden sitter
og sitter og er så flink. Nå endte det imidlertid med
både HP og 2. beste junior for Robin og den første
spede interesse for utstilling var nok vakt. Men det ble med noen
få utstillinger og interessen dabbet deretter av.
I 1992 hadde vi kommet langt i restaureringsarbeidet på gården
og begynte å få tilbake tid og overskudd. Da første
tolleren kom i hus var vi moden for å gjøre det meste
med henne og hun ble virkelig en prøveklut. Anya var på
en mengde utstillinger, hun ble trent på spor og apportering,
hun ble lydighetstrent og ikke minst hadde hun flere valpekull.
Så når vi først startet aktivt med hund skjedde
alt.
Etter å ha holdt på med utstillinger i nesten 10 år
ser en tydelig både de positive og de negative sidene. Det
er en aktivitet folk kan være med på som ikke krever
alt for mye forarbeide. Dessuten kan utstilling være en innfallsport
til andre hundeaktiviteter, mange som stiller ut hundene er jo og
aktive med hund i andre sammenhenger.
Og vi har truffet en mengde hyggelige folk på utstillingene,
selv om mange vil påstå noe annet.
Når folk blir skikkelig hektet på det med utstilling
har de som regel fått et godt resultat med hunden veldig tidlig.
Om det så går dårlig har de fått smaken
på det å vinne og om belønningen blir variabel
i fortsettelsen, kan den godbiten de har fått, føre
til videre engasjement. Det motsatte fører ofte til at de
tidlig dropper ut av miljøet.
Mange mener det er mye misunnelse og baksnakkelse rundt utstillingsringene,
og det finnes, men hvis folk var ærlige når det gjaldt
egne hunder, ble det kanskje litt mindre av det. Ikke alle hunder
er vinnere og ser en objektivt på egne hunder forstår
en bedre hvorfor andre vinner.
Dommerne har og forskjellig syn på de forskjellige hundene,
hundene har sine dager da ingenting stemmer og kanskje eierne og
har sine dager hvor de burde holdt seg hjemme.
Vi hører også kommentarer om at oppdretterne kjenner
dommerne og vinner alltid pga det. Det kan selvfølgelig skje,
men veldig ofte skyldes det andre ting. Oppdretterne har som regel
flere hunder å velge på, de begynner tidlig å
trene valpene og de stiller sjelden en hund som ikke er i topp utstillingsform.
Ofte vet de også hvilken type hund den aktuelle dommeren liker
og tar med seg den typen.
Hvis en har alt dette i bakhodet og kan se det positive i å
være med, selv om ikke ens egen hund vinner, kan utstilling
være en fin aktivitet å være med.
I og med at vi driver oppdrett på rasen er det flere grunner
til at vi stiller hundene.
Men veldig kort sagt spenner det fra dommerens mening om våre
hunder, til spenningen det er å stå med BIS-hunden....
|